Med om lag 84 prosent av stemmene talt opp etter valget går Israel inn i en avgjørende fase for regjeringsdannelsen. Foreløpige resultater viser et dypt splittet Knesset, der statsminister Benjamin Netanyahus Likud-parti sikrer seg 27 mandater, mens tidligere IDF-sjef Gadi Eisenkots liste Yashar oppnår 22 mandater. Begge lederne har offentlig signalisert at de har til hensikt å danne den neste regjeringen, med vekt på institusjonell stabilitet og sikkerhetspolitisk kontinuitet under krevende parlamentariske manøvrer.
Strategisk koalisjonsmatematikk
Den tradisjonelle høyre-religiøse blokken ledet av Netanyahu står for øyeblikket med 54 mandater – syv mandater unna grensen på 61 som kreves for absolutt flertall i Knesset, som har 120 representanter. Innenfor denne konstellasjonen har Shas og United Torah Judaism syv mandater hver, Otzma Yehudit likeledes syv, mens Religiøs sionisme får seks. Selv om Likud har gått tilbake fra sitt tidligere nivå på 32 mandater, forblir det største enkeltparti, noe som gir Netanyahu et innledende handlingsrom til å sondere muligheter for brobygging på tvers av tradisjonelle skillelinjer.
Opposisjonsblokken rundt Eisenkots sionistiske fraksjoner samler på sin side 49 mandater. Denne konstellasjonen består av Yashar (22), B’Yachad (12), Demokratene (8) og Yisrael Beytenu (7). De resterende setene fordeler seg mellom de arabiske partiene – Felleslisten med 11 mandater og Ra’am med seks – noe som gir til sammen 17 mandater som teoretisk sett kan endre regjeringskalkylen dersom de involveres som støttepartier eller direkte partnere.
Regjeringsstabilitet og forsvarshensyn
Oppfordringen fra Demokratenes leder Yair Golan om å forene opposisjonen med de arabiske partiene ville matematisk gitt en blokk på 65 mandater. Betydelige ideologiske motsetninger og tidligere valgløfter fra etablerte sionistiske opposisjonsledere gjør imidlertid en slik løsning krevende, der forsvars- og sikkerhetspolitikk fungerer som den avgjørende lakmustesten for potensielle partnere. Både Netanyahu og Eisenkot ventes å prioritere en stabil koalisjon som evner å opprettholde regional avskrekking, verne om veksten i teknologisektoren og videreutvikle de bilaterale partnerskapene etablert under Abraham-avtalene.